Spesifisk

Helt siden jeg var liten trettis og lånte datamaskinen til far har jeg vært Windows-bruker. Det har jeg fortsatt med til nå, så beskjedent kan man si jeg nå er ekspertbruker av dette operativsystemet.

Så. Forleden fikk jeg en gylden sjanse til å prøve ut (og kanskje bytte/svitsje til) Apples OSX. Jeg ble eier til en stålblank MacBook Pro. Den siste tiden har dermed gått til å bli kjent med, og prøve ut det nye miljøet. Nye metaforer skulle forstås, og nye atferdsmønstre skulle innarbeides. Underveis har jeg notert meg både smått og stort av det jeg har funnet.

Dette må på ingen måte oppfattes som en hat-tekst mot Apple eller OSX. Etter en ukes bruk kan jeg allerede nå si at OSX er overlegen Windows når det gjelder brukervennlighet og brukeropplevelse. Men, ingenting er perfekt, og noen ting fungerer rett og slett bedre i Windows enn i OSX. Dette er selvfølgelig veldig subjektivt og det er ulempene jeg har konsentrert meg om her. Kanskje basert på førsteinntrykk og antagelser, så om du er smugleser og finner faktiske feil, bruk din kommentar-rett!

Å taste passord

Den første tiden gikk med til installering av programmer. Her oppdaget jeg dette: For de fleste programmene jeg skulle installere, måtte jeg oppgi passordet mitt. For en Windows-bruker føltes dette veldig unødvendig. Det kan muligens forsvares med at ingen uvedkommende skal kunne installere programmer på Macen din, men finnes det ikke måter å omgå denne autentiseringen på? Jeg mener selv jeg også har installert programmer uten å oppgi passord. Og kan man ikke bare kopiere inn hele bundelen?

Jeg vil også tro at den lave terskelen for å be om passord faktisk kan være en sikkerhetsrisiko. Hva om ondsinnede programmer prøver å lure deg og tegner vinduer som ligner passordkontrollen på en prikk, bare for å fravriste deg passord og f.eks. legge det tilgjengelig på nettverket? I Windows autentiserer man seg kun én gang og man MÅ taste Ctrl-Alt-Del for å få opp login-vinduet. Dette eliminerer alle falske innloggingsbokser. Hvilken beskyttelse har man mot slikt på Mac?

Å ordne programmer

I Windows har man Programmer-mappen i startmenyen der man har snarveier til alle programmene man har installert andre plasser på disken. Jeg liker å ordne disse i mapper som f.eks. Grafikk, Multimedia, System, osv. På Mac er programmer pakket i bundles og ligger i Applications-mappen. En bundle er både selve programmet og oppstartssnarvei i ett. Flytter jeg “snarveien” til en annen mappe, flytter jeg samtidig selve programmet. De fleste programmer takler dette bra, men enkelte vil rett og slett ikke fungere om de flyttes fra roten til en undermappe. Definitivt en ulempe.

Å finne nye programmer

Dette er en klassiker til glede for nye smuglesere. Det er klart størst utvalg av programmer for Windows, dermed også flere gratisprogrammer, og dermed flere GODE gratisprogrammer. Til Mac finnes det sikkert programmer for alt du trenger, men jeg har hatt problemer med å finne gode gratisalternativer. Ikke at jeg ikke ønsker å betale for programmene jeg bruker, men heller gratis enn $20.

Å kjøre programmer

En liten “barnesykdom” på de nye Intel-Macene er at det ikke er mange programmer som er utviklet for denne plattformen ennå. Apples Rosetta gjør at alt kan kjøres, men ikke i native modus, og dette går utover både ytelse og hastighet. Dette gir seg av og til utslag som at selv om browseren Safari kan kjøre i native modus, må den startes med Rosetta for å få Flash-playeren til å fungere. Heldigvis blir nok dette bedre med tiden.

Å bli gjort oppmerksom på hendelser

Som Windows-bruker synes jeg enkelte applikasjoner ber om oppmerksomheten på en litt for forsiktig måte på Mac. Når det for eksempel kommer en ny melding i iChat, gjør dette ikonet et par hopp i dokken før det roer seg ned og blir som før. I Windows blinker programknappen i taskbaren en stund før den så går over til en annen farge enn vanlig. Jeg skulle ønske indikatoren for her-har-det-skjedd-saker i OSX var like tydelig!

Å endre størrelse på vinduer

En liten irritasjonsfaktor i OSX er at man bare kan justere størrelsen på vinduer fra det nedre høyre hjørnet. Ønsker man å utvide et vindu oppover eller mot venstre, må man først flytte hele vinduet opp/til venstre før man så drar ut bredden mot høyre. Tungvindt.

Å taste Home og End

I ethvert tekstfelt under Windows fungerer Home og End-tastene på tastaturet på samme måte, uansett hvilket program du befinner deg i. Home sender markøren til begynnelsen av linja mens End sender markøren til slutten. På Mac er det visst opp til programmene selv å definere hva Home og End gjør. I iChat rulles f.eks. samtalen til begynnelsen av samtalen ved Home-tasting, selv om tekstmarkøren er i tekstfeltet. Det kan sikkert diskuteres hva som er lurt i en slik situasjon, men jeg liker at en slik ting er konsistent.

Å forholde seg til mange vinduer

Såvidt jeg ser, er ikke OSX bygget på MDI-modellen, noe Windows er. Kort fortalt betyr dette at ett vindu kan inneholde flere under-vinduer som bare hører til dette vinduet og vises/skjules/flyttes sammen med modervinduet. På Mac er alle vinduselementer frie og flyter over alle programmer som ligger bak.

Som fersking opplever jeg dette veldig rotete, og skjermflaten fylles opp av informasjon jeg ikke trenger i det aktuelle programmet. I Photoshop f.eks. legges det 5-6 ulike elementer utover skjermflaten, rett oppå det som er under. Skulle jeg klikke utenfor et av disse, havner fokus plutselig i en av applikasjonene som ligger bak. Jeg skulle gjerne bli beskyttet mot slikt.

Det får være nok for i dag. Kanskje kommer det tillegg til lista neste uke? Kanskje jeg skulle lage en tilsvarende liste for Windows? Nei, forresten.